Maderas del Pueblo del Sureste er en naturvernsorganisasjon med et sosialt fokus. Vi i brigaden besøkte generalsekeretæren deres, Miguel Angel García, under vårt politiske program i San Cristobal de las Casas. Hans påstand er at menneskerettigheter og naturettigheter går sammen hånd i hånd.
Alle vil ha en del av kaken
Ut fra det Miguel forteller oss forstår vi at Chiapas sine ressurser i stedet for å være en velsignelse for befolkingen, har vært en forbannelse som følge av de store selskapene området suger til seg. Coca Cola er et eksempel på et av disse. Deres største vannuttak i Mexico er i Chiapas, der 500 000 millioner liter vann hentes uthvert år.
Vakre ChiapasUttakket består av tre 300 meter dype brønner, og dette grunnvannet er det reneste i hele Mexico. Forskning sier at det ikke kommer til å være noe mer å hente om tjuefem år dersom opptaket fortsetter med dagens hastighet. Coca Cola-bedriften har i mange småbutikker i Chiapas en avtale med butikkeieren om at bare deres produkter skal selges, i bytte mot at butikken får kjøleskapet brusen oppbevares i. Dette gjelder til og med i zapatistenes samfunn der problematikken rundt vannressurser i Chiapas er velkjent. Et kjøleskap koster mye, og alternativer til Coca Cola-produkter er uansettfå.
Feilernæring
Det virker som om at evnen til å kunne kjøpe noe med penger blir sett på som velferd for mange i Chiapas, men fattigdom har mange ansikt. Selv om folk i stor grad har muligheten til å være selvforsynte, blir ikke disse alternativene alltid benyttet. I følge Miguel er det et fenomen at fattige heller selger melken fra kuen sin enn å gi den til familien. For pengene som tjenes blir kanskje Cola kjøpt i stedet. Fruktene som henger i hagen blir ikke plukket fordi de ikke er etterspurt på markedet. Når sykdommer kommer som følge av mangel på variert næring må de få pengene man har brukes på dyre medisiner. Relatert til dette er diabetes i dag den fremste dødsårsaken i Chiapas – en helt ukjent sykdom for bare 15 år siden.
Urent vann
En annen aktør som tar en stor del av kaken er gruveselskapene. I Chiapas finnes gull, andre metaller, og kostbare mineraler. “Open pit mining”, gruvedrift under åpen himmel, krever enorme mengder vann for å kunne skille ut de stoffene man ønsker fra resten. Denne formen for gruvedrift blir vanligere fordi den er billigst, og fordi grådigheten etter å få ut alle verdiene stadig vokser ettersom prisene for gull presses opp. I tillegg til vannet brukes kjemikaler i denne prosessen. Disse kjemikaliene ender opp i grunnvannet og renner ut i elver og bekker hvor folk bor. Når vannet som har blitt brukt i alle generasjoner til å vaske seg og til å drikke blir giftig, har man som innbygger i Chiapas et stort problem. Men om vannet fra springen ikke er rent kan man vel heller bare kjøpe vann eller brus fra Coca Cola. Miguel nevnte et gammelt ordtak fra Mexico: “man kan ihvertfall ikke nekte noen et glass vann”. Dit har vi faktisk kommet i dag.
Antikapitalistiske løsninger
Maderas del Pueblo del Sureste jobber blandt annet for å hjelpe folk å løsrive seg fra det kapitalistiske systemet. Et eksempel er et tørr-do-prosjekt der man lærer folk å lage et toalettsystem som ikke krever vann, på enkelt vis. Idéen er å ha to forskjellige hull for urin og avføring, der man samler urinen ett sted, og heller aske over avføringen det andre stedet. Begge deler skal kunne brukes som gjødsel etter det har tørket. Et annet eksempel er sol-rensing av vann.Man fyller en flaske med vann fra springen og setter det på et blikktak i solen i seks timer. Etter dette skal farlige bakterier være drept, og vannet skal kunne drikkes trygt. Dette er viktige prosjekter. For de mange marginaliserte i Chiapas er ikke mangel på økonomiske resurser hovedproblemet. Det menneskene trenger er ikke pengergaver, men heller lokale antikapitalistiske løsninger som gjør dem til selvstendige, verdige aktører i egne liv.